torsdag 24. oktober 2013
søndag 20. oktober 2013
Hva skal man gjøre- når det ikke er noe man kan gjøre?
Joli har blikket vendt ned og kroppen nesten dobbelbøyd da
hun kommer inn i det knøttlille rommet der vi skal snakke sammen. Hun ser så
vidt på meg idet vi hilser, og setter seg ytterst på kanten på den lave benken.
Vi er i en kirke i en av de fattigere bydelene i Bukavu, der Joli og flere for
tiden bor fordi de er besatt av onde ånder. Jeg får umiddelbart sympati for den
unge jenta som jeg vet lever sammen med flere psykotiske personer. Hvordan
klarer hun å hevde seg blant dem? Hvordan er det å leve i et så kaotisk og
støyende miljø for ei som er så forsiktig og underdanig?
Joli forteller meg at hun kommer fra en landsby som ligger
litt utenfor Bukavu, men at hun ikke lenger kan bo hos sine foreldre fordi hun
er besatt av «ulydighetsånden». For hennes del betyr det at hun kan bli
obsternasig og krangle om hun blir provosert.
Etter hvert som vi har intervjuet flere personer fra ulike områder,
viser det seg at «åndene» kan ha så utrolig mange former – fra full psykose,
til «ulydighetsånder» og «sladderånder» - sistnevnte får folk til å fortelle
sladder og stygge ting om andre. Men også sykdom som bekkenløsning eller gikt
kan bli forklart med at ånder har tatt over kroppen. Så besettelsene ser ut til
å fungere både som forklaring på sykdom, på uvanlig, skremmende og ukontrollert
atferd, men også til å ha en streng sosial kontroll med for eksempel opprørsk
ungdom. Og konsekvensene av å være besatt kan være store. De blir alle tatt med
til kirken, en healer eller en heksedoktor for å bli helbredet. Joli måtte
flytte hjemmefra på grunn av sin besettelse og blir svært trist når hun snakker
om savnet til foreldrene sine. Men hun tør ikke dra hjem fordi åndene kommer
tilbake hver gang hun planlegger å dra fra kirken og tilbake til landsbyen.
På spørsmål om hun har opplevd vold, forteller hun at hun
stadig vekk ble slått av sin mor med en kjepp, og at hun var den eneste i
søskenflokken som ble behandlet slik. Også lærerne behandler henne dårlig fordi
hun ikke lenger bor hjemme. Hun tenker at det er hennes skyld fordi hun er
besatt og ikke har oppført seg som forventet. Klinisk tenker jeg at hun har
både en depresjon og PTSD etter at en onkel ble brutalt drept.
Det er hjerteskjærende å være vitne til hennes smerte og
fortvilelse og se at det blir forklart med besettelse. Mens jeg satt der,
kjente jeg på en veldig frustrasjon over å ta del i dette, vite at jeg kunne
hjulpet henne – men at jeg ikke kan! Det er veldig uvant som kliniker å snakke
med alle disse menneskene og ta del i deres vanskelige liv og psykiske vansker
uten å ha mulighet til å være med dem et stykke på veien og forhåpentligvis
gjøre noe godt. Men oppdraget i denne omgang var å ta del i
forskningsprosjektet omkring psykiske lidelser og åndebesettelse, og da er det
ikke hverken tid eller rammer til å drive behandling. Et annet aspekt, er at
prestene som «behandler» disse, til dels er veldig skeptiske til psykisk
helsevern og de ville trolig heller ikke akseptert at vi begynte med annen
behandling enn bønn.
Så mitt håp er at det går an å komme tilbake og kanskje
bruke den kunnskapen vi har samlet så langt til å samarbeide med prestene, slik
at jenter som Joli får skikkelig hjelp og mulighet til å komme seg videre i
livet.
Jeg takker med dette for meg – jeg drar nå hjem til Norge
igjen med et tonn av inntrykk – både gode og triste, men ikke minst med et
fornyet engasjement for å gjøre verden et lite stykke bedre!
Hilsen Katrin
Kirken der de åndebesatte bor, Joli i lyseblått vendt bort fra kamera. I bakkant skimtes buret der utagerende "pasienter" blir bundet fast.
Maitre er heksedoktor og viser frem dyreskinnene han bruker for å jage bort onde ånder (som jeg ville kalt sorg, vanlige sykdommer og PTSD)
Fra en av intervjusituasjonene ute på landsbygda
En av våre tolker, Aline, under en av kirkene der vi foretok intervjuer.
fredag 18. oktober 2013
Nest siste dag av workshop
Fredag 18. Oktober 2013.
I dag er nest siste dag av vår 12 dager lange workshop.
Stemningen i gruppen har vært god hele veien, med svært aktive og interesserte
deltakere. Denne uka har vi hovedsaklig jobbet med opplæring av selve NET-metoden.
Det har vært mye gruppearbeid, både i større grupper og i grupper på to-tre
deltakere. Deltakerne har trent på å legge Lifeline med bruk av steiner og
blomster, samt nå de siste to dagene å jobbe med prosessering av
traumehendelser. Vi har oppfordret de til å bruke egne erfaringer hvis de
ønsker det, men med mulighet til å bruke eksempler fra pasienthistorier for de
som heller ønsker det. De fleste har valgt å bruke selvopplevde erfaringer. Og
hvilke erfaringer! Ved innledningen til denne jobbingen hadde Håkon og jeg et
rollespill med en ganske dramatisk hendelse (båtulykke med fare for liv), men
en kommentar fra en av deltakerne satte det hele i perspektiv da hun lurte på
om vi ikke kunne ta et mer realistisk eksempel hvor noen blir voldtatt eller
drept… Det er ingen tvil om at dette er virkeligheten her. De egenopplevde traumehendelser som
deltakerne har fortalt om omhandler hovedsakelig krigserfaringer med å ha sett
mange drepte, selv vært i alvorlig fare og på flukt over tid, alvorlige
ranshendelser, brå sykdom og død hos nærmeste familie. Flere var også i Rwanda
under folkemordet i 1994. Det er ingen
tvil om at dette er sterke opplevelser. Noen er nok også mer preget av sine
opplevelser enn andre. Likevel er hovedinntrykket at de fleste har vært
usedvanlig åpne om sine erfaringer her i workshopen, og at de har opplevd det
nyttig å få en anledning til å snakke om/få bearbeidet egne opplevelser. At deltakerne i tillegg jobber med svært tunge
saker har også blitt stadig tydeligere. Kvinner som voldtas er en stor del av
klientgruppen mange jobber med, med tilleggs-problematikk som uønsket
graviditet etter voldtekt, skader i underliv pga volden som er brukt, redsel
for HIV-smitte og ikke minst avvisning fra familien etter voldtekt. I tillegg
kommer nøden og fattigdommen som menneskene i landsbyene lever under. Frykten
for ran og voldtekt fra rebel-grupper synes å være nærmest konstant, og flere
av deltakerne jobber med oppsøkende arbeid i landsbyene med direkte fare for
eget liv. Rett og slett ekstremt modig og imponerende og det er bare å bøye seg
i ærbødighet for den jobben som disse menneskene gjør.
I ettermiddag skal deltakerne ha eksamen, og i morgen blir
det noe undervisning om hvordan vi som hjelpere kan ivareta oss selv. Sjelden
har et slikt tema føltes viktigere! Deretter blir det evaluering av workshopen,
samt utdeling av diplomer. Som mange andre steder i verden er seremonier og
slikt svært viktig så målet blir å få til en fin og høytidelig avslutning for
alle disse flotte deltakerne.
Hilsen Merethe og Håkon
Lifeline
Gruppearbeid i hagen
tirsdag 15. oktober 2013
Halleluja!
Å gå i kirken trenger slett ikke å være det man tenker på
med en norsk gudstjeneste! Det kan være øredøvende sang, trommer som man
«hører» med mellomgulvet og dans og bevegelse så en er usikker på om gulvet
holder!
Merethe, Håkon og jeg var i dag gjester under en
gudstjeneste i en lokal kirke som driver med åndeutdrivelse, og det ble en
utrolig sterk opplevelse. Allerede før vi kom frem til det falleferdige skuret
som huset kirken, dundret musikken ut av vinduene. Kirken var stappfull av mest
kvinner i nydelige kjoler i alle mulige farger. Likevel ble vi hilst hjertelig
velkommen og gitt en plass på gulvet helt fremme.
Musikken var det som bar gjennom hele gudstjenesten – massiv
sang fra alle med elgitar og afrikanske trommer som akkompagnement. Og etter
hvert intens dansing fra alle - kvinner i trange skjørt, menn i dress og barn i
alle aldre. Energien i rommet var bare
enorm - smittende og herlig. Og trolig
nok til å kunne gi strøm til en liten småby.
Selve seansen med åndeutdrivelse var også intens, men på en
helt annen måte. De «besatte» ble hentet frem til presten og han begynte å
riste voldsomt på hodene deres. Etter hvert kom flere til -både kvinner og menn
– og la hendene sine på mage, rygg, armer og ben og også de ristet i
vedkommende til denne til slutt datt sammen. Opp til fem, seks mennesker kunne
da sitte over ham eller henne og massere, klaske, riste i dem. Hele tiden mens
resten av menigheten sang og danset rundt dem. Målet er å mane ut de onde
åndene. Noen ble helt slappe og en gutt så ut til å besvime. En annen jente
strittet i mot og sto lenge i bue før noen fikk tvunget henne i bakken. Hun
krøp til slutt bort og inn i en krok.
Vi fikk av tolken vite at det var svært viktig for presten
at alle han ba for «ble lagt ned», da dette var symbolet på at han er Guds
forlengede arm og forvalter hans styrke. Dermed endte det med at noen av dem
rett og slett ble dyttet over ende eller lagt i bakken med makt. Avslutningen
på det hele var at folk talte i tunger og noen lagde dyrelyder mens de ristet i
hele kroppen.
Det er nok ingen tvil om at det er et oppriktig ønske om å
hjelpe de menneskene i menigheten som sliter som ligger bak deres handlinger.
Men en kan jo undre seg på om dette er det beste for en med vrangforestillinger
eller hallusinasjoner. Det var uansett en sterk opplevelse og etter fire
intense timer var vi helt øre i hodet av all musikken og intensiteten. Og vi
gikk derfra med en følelse av at her er det kanskje noe å lære begge veier – vi
av livsgleden, utfoldelsen og samholdet – og de av hvordan hjelpe de som sliter
aller mest…
Hilsen Katrin, Merethe og Håkon
mandag 14. oktober 2013
Barna som brenner seg fast i minnet
Dagene her er fulle av sterke inntrykk med folks historier
om sykdom de ikke får hjelp med, overgrep og krigserfaringer og fattige kår med
små, små skur i en gjørmete skråning. Likevel er det også mye styrke å spore i
kvinner som aldri fikk gå på skole, mistet foreldre tidlig og likevel har klart
å holde seg på beina og nå forsørger egne barn. Og mange flotte fedre som
kjærlig følger sine små barn hånd i hånd til skolen.
Men i alle disse historiene, er det noen som setter dypere
spor enn andre. Som den lille, spinkle gutten på seks år som bor på et lite
kirkelig senter med ungdommer som er «besatte» - dvs psykotiske. Den ene mener
han er Paven av Roma, den andre er til tider så utagerende at han bindes fast i
et bur til han roer seg. Midt opp i dette bor den lille, tynne gutten. Han er
her fordi han har hatt leukemi og ikke kan bo hjemme. Da vi var på besøk, så
han utrolig redd og forskremt ut, og til tross for mange forsøk på å komme i
kontakt og kanskje utveksle et smil, var dette ikke å lokke frem. Han hadde et
alvorligste ansiktet jeg har sett på lenge og det er trist å tenke på at han
ikke har mulighet til å kunne leke og utvikle seg, utforske verden og få den
omsorgen og tryggheten han trenger.
Et annet barn som krøp inn i hjertet mitt, var
ei lita jente på omtrent fire. Da vi besøkte en kirke under gudstjeneste, kom
hun etter hvert smygende bort til først Merethe, så til meg. Hun klamret seg
til oss
og hadde tydelig behov for nærhet og omsorg. Hun gløttet
stadig opp som for å forsikre seg om at vi ikke gikk vår vei. Hvordan er hennes
liv til vanlig? Hvem trøster henne når hun er lei seg? Hvem klemmer og koser
med henne, slik en liten jente fortjener? Henne var det virkelig vanskelig å si
hadet til da vi skulle gå. Å etterlate et så trengende barn, skjærer rett og
slett i hjertet. Skulle ønske jeg kunne si noe ala: «je tek dom alle sju»!
Hilsen Katrin
Den lille jenta sammen med Merethe og Håkon.
Er onde ånder og psykose det samme?
Vi er kommet godt i gang med våre intervjuer med folk som er eller har vært besatt av onde ånder. Det er utrolig spennende å snakke med dem om deres opplevelser og ikke minst hvordan de forklarer de plagene de har. Det har vært færre som har opplevd sterke traumer enn vi trodde på forhånd, men de snakker om hvordan de likevel opplever å være utenfor egen kropp, hvordan de kan besvime uten grunn, at de kan bli utagerende, ha hukommelsesutfall, ha bisarre drømmer og ikke minst tale i tunger og besvime når de blir bedt for.
Vi har ikke gjennomført mer enn om lag 20 intervjuer så langt
da det er krevende å bygge opp et kontaktnett med prester og tradisjonelle
healere som er de som føler seg besatt går til. Men vi har nå snakket med
prester i 7 forskjellige kirker, samt to healere, til nå som hjelper oss med å
komme i kontakt med de «besatte». Og det er disse intervjuene vi holder på med.
Folk er veldig imøtekommende og veldig opptatte av å kunne
få fortalt sin historie. Men man må også tåle at noen kommer en time senere enn
avtalt eller at det er tre små barn med på intervjuet fordi mor ikke har noe
annet sted å ha dem. Og stedene vi intervjuer dem er i en kirke eller et
privathus, der det kan komme folk forbi rett som det er. Så dette er til tider
langt unna det super- regulerte terapeutlivet vi vanligvis har.
Selv om vi bare er i starten av intervjuperioden, kan det se
ut som om det er en tendens til at folk skiller det vi kaller PTSD symptomer
(som her bare refereres til som «bad memories») og psykotiske symptom eller
dissosiative lidelser (som de betegner som «bad spirits»). Det kan være ånder
som enten er kastet på deg som følge av en eller annen konflikt (med en nabo, å
ikke rette seg etter familiens regler eller sjalusi), det kan være dårlig arv
eller at en i familien «går igjen» gjennom den besatte, man kan bli besatt av
en voldtektsmanns onde ånd, å synde gjør din sjel mer sårbar for onde ånder,
eller man kan rett og slett ha uflaks og få en ond ånd av å drikke av vannet
den bor i eller når man går over kirkegården. Det er få som så langt ser ut til
å tenke at det å ha opplevd vonde ting kan ha sammenheng med å være «besatt». Det
skal bli spennende å se videre om dette er en tendens som holder, eller om vi
finner andre nyanser.
Hilsen Katrin
søndag 13. oktober 2013
Møte med nye problemstillinger
Vi møter stadig nye situasjoner i undervisningen hvor
kontrastene til forholdene i Norge kommer fram. I går var fokuset på kvinner og
voldtekt. En av de mannlige deltakerne framsatte at kvinner kunne få
tilfredsstillelse når hun ble voldtatt av 5 menn. Vi vet jo at holdninger om voldtekt er noe av grunnen til at dette er
et så utstrakt problem i regionen. Det ble en stor diskusjon med mye
engasjement fra de andre deltakerne som heldigvis imøtegikk hans påstand.
I dag snakket vi om hvordan å etablere en god allianse i
behandling. Et tema som da kom opp var når det var ulik etnisitet mellom
behandler og pasient. Kan en få til en trygg relasjon om behandleren er Tutsi
og pasienten er Hutu? De fleste mente at en måtte prøve å tilpasse hvem som var
behandler for å skape en så trygg atmosfære som mulig. En deltaker som var
Tutsi (og dermed assosiert med invasjonsstyrkene fra Rwanda) fortalte da en
historie om at han hadde tatt imot en kvinne på sykehuset som nettopp hadde
opplevd at mannen ble drept og barn alvorlig mishandlet av Tutsi rebeller. Han
var eneste tilgjengelige lege og hadde gjennom flere dager hjulpet kvinnen med
behandling av fysiske skader. Hun fikk etter hvert stor tillit til han og
fortalte han hele historien om hva som hadde skjedd. På tross av at han hadde
samme etnisitet som de som hadde begått overgrepene ble han en viktig hjelper
for henne. Da hun ble utskrevet fra sykehuset en god stund senere tok hun
kontakt med han og sa at hun ville oppkalle sitt enda ufødte barn etter han.
De 25 deltakerne har gjennom uka som har gått blitt mer og
mer trygge på hverandre. Grunnlaget er dermed lagt for opplæringen i selve
behandlingsmetoden, som vi starter med på mandag. Først har vi heldigvis en
fridag i morgen, hvor vi vil gjøre detaljplanleggingen for neste ukes program.
Abonner på:
Innlegg (Atom)